Jeg fortalte nylig en venn at jeg spiller en god del sjakk.
«Hvor god er du?» spurte hun… Jeg ble raskt ivrig og tolket spørsmålet hennes som en invitasjon til et spill. «Tja… la oss ta et parti..» responderte jeg..
«Nei, jeg spiller ikke,» svarte hun – jeg er bare nysgjerrig – jeg ser og hører at veldig mange er blitt så opptatt av sjakk..»
Så kom det spørsmålet som hun egentlig hadde et ønske om å få svar på: «Hvor mange trekk kan du se fremover? Jeg har hørt at sjakkspillere kan se trekk fremover – før de er foretatt..?»
«Å.. så du vet tydelig noe om sjakk allikevel….,» sa jeg. «Det avhenger av situasjonen – hvor mange trekk jeg kan se fremover», fortsatte jeg. Men, før jeg fikk fullført, kuttet hun meg direkte i setningen og satt opp et ganske skarpt uttrykk. Jeg kunne lese på ansiktet hennes at hun ikke var særlig imponert over svaret mitt.
«Det var ikke særlig konkret!», sa hun.
Det er sant, jeg er ikke veldig konkret på dette. Hun ville at jeg skulle si 4, 5, 6, eller 10. Hun ville ikke høre; «..det kommer an på situasjonen». Du hører det imidlertid ofte gjentatt i vanlig tale og i forskjellige konkurranser: «..en dyktig sjakkspiller kan se en rekke trekk framover!». Vanligvis er denne uttalelsen ikke laget om folk som faktisk spiller sjakk. La meg forklare dette litt nærmere:
En god fotballtrener kalles ofte også for en dyktig sjakkspiller. Dette er fordi han eller hun har kontroll på flere spillere som beveger seg foran sin motstander og som har som mål å bryte igjennom motstanderens forsvar. Treneren må i forkant planlegge sine angrep og må – når spillet er i gang – løse situasjoner raskt og besluttsomt. Det er ikke rom eller tid til å angre.
En vellykket leder anses som stormester når han eller hun tenker SJAKK, mens andre kun tenker brikker. Dvs., den vellykkede lederen tenker helhetlig og strategisk, ikke kun kortsiktig og i detalj. En annen kjent klisje er: \»..Det internasjonale landskapet er som et sjakkbrett, ledere må tenke flere skritt fremover.\»
Av mange grunner er dette farlige metaforer. Ikke minst fordi dette gir inntrykk av at sjakk er et strategispill hvor flaks aldri spiller noen rolle.
Dessverre er denne oppfattelsen negativ for hvordan folk spiller sjakk!
Det antydes at måling av en sjakkspiller sine sjakkferdigheter kan gjøres ved å måle hvor mange trekk han/hun kan beregne fremover i en gitt posisjon. Med denne logikken skal altså en sjakkspiller som «ser» hvordan spillet skal gå for seg i de neste seks trekk, være en bedre spiller enn en spiller som kan se fire trekk.
Når jeg begynte å spille sjakk brukte jeg også denne logikken. Jeg trodde at en Stormester kunne se – ja – la meg si – i hvert fall 10 trekk fremover? Kanskje 20? Jeg var ikke sikker, men det jeg var sikker på, var at det i alle fall var imponerende.
Sjakk er selvfølgelig et spill basert på beregning. Ved å bruke rå kraft, «brute force», kan en datamaskin eksempelvis vurderer hundrevis av millioner trekk per sekund. PCen/Serveren kan beregne akkumuleringen av selv små fordeler som for de fleste mennesker er altfor innviklede til å forstå. Beregning er imidlertid kjernen i det menneskelige sjakkspillet også. Det er fantastisk å se hvordan en Stormester kan endre en liten posisjonsfordel til en klar seier.
Det å huske et mønster og rekkefølgen av aktuelle trekk i hodet, er åpenbart en viktig ferdighet i sjakk, og de beste spillerne gjør dette aller best. De beste spillerne har en fantastisk evne til å memorere og følge sine bestemte mønstre. Men det å følge et på forhånd gitt system, et mønster, er ikke det samme som omfattende analyse og læring av tidligere feil. Det hjelper ikke i det hele tatt å se 11 trekk framover når du blir satt «sjakk» etter det 14. trekket ditt.. Enig?
En av de mest fasinerende utfordringene med sjakk, synes jeg er den dynamikken mellom intuisjon og beregning. Jo mer jeg spiller og jo bedre jeg trener, jo enklere kan jeg gjenkjenne mønstre og stillinger jeg har vært i før. Jeg lærer å forutse trekk jeg er tvunget til å utføre – jeg lærer sakte men sikkert de eneste mulige utfall av situasjonen, jeg er mer og mer forutseende og jeg utfører færre trekk som er mislykket. De aller beste spillerne gjør selvfølgelig dette ofte uten noen form for bevisst tenkning. Mestrene har en «mental database» med titusenvis av stillinger, bygget på mange års erfaring – deres egne og andre sine (!) erfaringer. De aller beste kan se på en stilling fra en annen stormester sitt tidligere spill, de kan forholdsvis raskt si når dette skjedde, og de vet hvordan partiet endte. Imponerende!
De beste sjakkspillerne kan umiddelbart identifisere utfordringene på brettet, se farene, og anta hvor angrepene er nært forestående. De vet hvilke svakheter som kommer etter en bondebevegelse, hvilke enheter som samarbeider, hvilke firkanter er gode, hvilke diagonaler er farlige. De kan «danse med en ridder rundt et brett» med ett blikk.
De trenger ikke å vurdere alle mulige lovlige trekk og spille dem ut. Faktisk kan de ikke. Det er hundrevis av millioner (og flere..) mulige fortsettelser. De beste sjakkspillerne sin intuisjon og forkunnskap lar dem raskt begrense en liste over alternativer, og deretter går beregningen derfra. De maksimerer sine egne mulige trusler overfor motspilleren mens de minimerer risikoen.
Hva med meg? Ikke så veldig dyktig… Jeg kan ikke bevege meg på instinkt, i det minste ikke uten å sløse bort min dronning. Så nå jobber jeg med å være mer metodisk i min analyse: i stedet for å teste et par trekk som ser lovende ut, har jeg jobbet med å utvide alternativene mine. I stedet for å forutsi et par gode svar har jeg prøvd å forlenge trekkene – linjene – i hodet mitt. Målet mitt er å bygge min intuisjon, men jeg vet det vil ta tid. Den mentale databasen jeg bygger blir etter hvert større og større. For tiden jobber jeg med å ha en plan som er både prinsippiell og fleksibel. Jeg jobber faktisk med å se fremover ?
Så, til slutt, jeg ville – og burde fortalt min venn – om hvor mange trekk jeg kan se fremover… – om bare hun ville høre –
